Vi har kommet langt og lengere enn langt i vår egen teknologiske arverekke, det kan diskuteres om vi nå befinner oss i fremtiden eller ei, men teknologisk befinner vi oss lagt fra min barndoms intuitive marked.
Media er på lagt nær ikke hva det var og fremskrittet er på sin side ikke tilstrekkelig gjengjennelig for folk flest. Vi lever ikke lenger i et samfunn hvor lek og moro blant gutter og jenter preger ettermiddagen vår, lek har blitt byttet ut med informasjon, kjedsomhet og en dans på roser som mest ligner på et solid sammenstøt på motorveien.
Vi sier vi må forandre oss i takt med utvikling og interessegrunnlag, men hvor stabilt fornuftig er dette egentlig? Vi har på vår side en plikt å pedagogisk veilede våre elever etter riktig dannelsesprogram, sørge for at deres fremtid og læring blir på sett og vis et grunnlag for videre utvikling, som Stortingsmelding nr.30 forteller oss så definerer vi kompetanse som evnen til å forstå komplekse utfordringer. Så hvilke kompetanser får vi brukt for nå og i fremtiden lyder spørsmålet, hvilke etiske faktorer bør være grunnpilarer for hvordan dannelsesprosessen skal utvikles og forfølges?
Det er helt klart viktig å finne en balanse gang i dagens medie tilnærming, både etisk og praktisk bør det være en linear fortoning mot det sentrale dømmende og rettledende. Vi bør bruke bredspekteret av kunnskap og teknologisk frihet til å sammenstille en gylden vei, legge føringen på en måte som gir mest mulig dybde og støtte for at våre elever skal få både beskyttelse, verdiøkning og korrekt dannelsegrunnlag for fremtiden.
I boken Mediedanning og mediepedagogikk belyser Vattenranta. S de to ulike diskusjonene som helt klart er et essensielt tema i mediedanningen, pedagogikken og vår tilnærming til mediehysteriet omkring våre barn og unge, han skildrer her to sider av en betent sene nemlig begeistringen av IKT der den opertuniske gleden barn og unge har med dagens teknologi og fremtidens intuitive nye produkter skaper en ny bedre og langt mer effektivisert begeistring og effektivitet over stimulert lek og læring. Videre belyser han også at diskusjonen samtidig har en negativ side som her stopper opp og advarer mot en hvis bakside av teknologiene og massemediene. Våre barn og unge får visse risikofaktorer med på kjøpet og på den måten fremtvinger i form av avhengighet, voldelig adferd og asosiale tendenser ulike etisk negative dannelseprosesser som uten videre vil innvirke negativt og ikke-målrettet på de unge i samfunnet.
Har vi så kommet så langt at teknolgien har hentet oss inn, forbi gått oss osv.. er det slik så at det er opp til oss å innhente teknologien? Vel det er uten tvil enighet om at vi må få et nærmere ståsted i utdanning og at denne nedgravningen i elevens læring bør være av sterk karakter og med solide pilarer og fundamentiske holdepunkter i både læreplan og lærerstab.
Balansegangen i en slik nytenkning av dannelsesprosessen er at man bør gjøre flere ulike handlinger i samme retning, ta vare på tradisjonelle mønster som gir utfoldelse i form av fysiske og psykiske gevinster, lar våre barn skille fakta og fantasi mens man samtidig gir dem nok utfoldelse til å mestre sine egne forventninger til samfunnet generelt. Som voksen glemmer en ofte at barn og unge har en effektiv læringskurve og at inntrykk og forståelse gjennom ting som media ofte forsterkes fra et tidlig stadie, man tviholder på retten til å nekte barn og unge å ta del i de voksnes liv, dette litt for å spare oss selv, frarøve barna sin rett til å bruke opp mer av de gylde " voksen timene" og samtidig beskytte barn og unge mot alle feilene vi voksne gjør.
Er det da rett og nekte barn og unge billett til å lære av de voksnes liv, blir det da krisemaksimering av å selektivt bestemme hva de unge har lov til og ikke lov til å gjøre på f.eks.. Internett?
Jeg tror og mener vi må fra et tidlig tidspunkt lære barn og velge riktig, lære dem å forstå de etiske valgene de gjør, konsekvenser av negative handlinger og lære dem å forstå de skrevne og uskrevne lover og regler samfunnet byr på.
Slik dagens samfunn har blitt har vi blåst etikk og normer til himmels med en kraftpakke av underbyggende kompetanse i skolen, vi har i dag en svak lærerstab som mankohåndterer utfordringer og ser ei dannelsesprosesser på måter som minner om fremtid, sjelden ser risiko og utfordringen før det er forsent. Er det da læreren sin feil eller er det samfunnet sin feil at det har blitt sånn? Hva da med våre folkevalgte, er det ikke dem sitt ansvar også?
Jeg tror boken Mediadanning og mediepedagogikk sine første 2 kapittel peker på en svært viktig faktor og på sin side omtaler en og samme sak, dog med ulike virkemidler og ståsted, faktoren som er så viktig kan beskrives med et ord:
"Media Criticism"
Vi må lære å håndtere informasjon og teknologi på en slik måte at vi stiller oss kritisk til enhver handling og ethver inntrykk vi får, enten det er gjennom pensumsartikkler, fagstoff, Internett og TV, radio osv..
Vi må lære være elever til å bli en del av mediekulturen gjennom i felleskap gi en bred dannelsesprosess som gir utfoldelse av kritisk vurderings evne slik at barn og unge lærer seg fra et tidlig tidspunkt å se på omverdnen med kritisk fortoning og latent etisk/kritisk holdnig til mediene.
Vi må lære og inkludere, interaktere og implementere medie i våre tilnærmende kompetanser, enten det er i skole eller det daglige liv, vi må skille hårene over kammen og filtrere sanser og inntrykk, først da vil vi bli en mediedannet samfunn som er bygget på kognitiv kritisisme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar