Gjennom DKL studiene kan vi si vi får mange nyttig tips til ulike program som finnes ute i nettedderkoppens klebrige vev. Men er alt like godt tilrettelagt og fornuftig er et solid spørmål man må stille seg? Jeg kan vel på mange måter innrømme at jeg er en solid data nerd som i den grad er positivt rettet, jeg er teknologi interessert og svært software (programvare) orientert. Jeg elsker å søke meg frem til nye programvarer som kan gjøre hverdagen lettere, gjøre de daglige arbeidsoppgaver og organisering lettere. Dessuten ELSKER jeg det å installere, prøve og forske på nye programvare etterhvert som de kommer ut. Men og da uthever jeg ordet MEN, det ligger mye bak erfaring valgene og jeg opplever mye kritisk tankegang til dette både i forkant og retrospektivt.
Det er derfor ikke alltid like greit å være en datanerd som meg, for med nye og mye programvare mister man fort oversikten over hva som var bra og hva som var dårlig, i tillegg står man jo alltid i fare for å miste kontrollen med tanke på virus, trojanske hester, ormer og andre ondsinnede programmer som helt klart ikke har samme agenda som meg. Men gevinsten i form av å kunne "pakke opp" en ny presang hver dag er langt større en faren med å få noe infisert på maskinen. Her må sunn fornuft inn med bred spade og man må virkelig dra nytte av de digitale ferdighetene man har karret til seg opp gjennom årene.
Det er derfor jeg nå med stor bekymring og litt fobiangst opplever en svak personlig negativ holdning til hvordan DKL studiene er lagt opp, ikke av grunnleggende verdier men på et synelig og personlig plan. Vi må gjennom mange ulike program som "foreleserne " velger ut for oss med tanke på at vi skal på sikt lære dette, og vidreføre dette igjen til andre. Vi som voksne har jo måtte tre inn i den digitale verden fordi den mer eller mindre har blitt tvunget på oss, barn i dagens samfunn har positivt nok fått dette inn med morsmelken og er dermed fult ut integrert til forskjell for oss selv. Ole Erstad kommer innom denne problemstillingen i boken -Digital kompetanse i skolen, en innføring (2008) hvor han så elegant setter forskjellene i perspektiv. Han sier i boken at vi voksne har en stygg tendens til å sette vår egen oppvekst opp mot dagens generasjonsoppvekst og dermed blir den synergien helt forskjellig. Vi glemmer derfor det faktum at det er ikke vi som er forskjellig, men samfunnet rundt oss bare har forandret seg og da særlig med tanke på teknolgien.
Vi var kanskje mer sunnere, men smartere var vi antatt ikke, slik velger jeg å se det!
Jeg tror derfor at Erstad har rett, for det er jo helt klart tydelig at det er vi som voksengenerasjon som har den største utfordringen med å ta i bruk nye programmer, nye kompetanser osv. da særlig med tanke på den digitale. Det er først her jeg mener min litt skeptiske og kritiske holdning fort strider mot min egen filosofi,
her må også ty til litt dobbelt moral i det jeg nå innrømmer at vi som voksengenerasjon " bør ta læredom" av de unge og faktisk ta del i og bruke dagens programvare som våre forelsere så elskverdig fremtyder oss til å bruke. Vi så ikke bli redd for å lære nye ting og dermed stå i fare for å bli bedre rustet som lærer, foreldre eller medmenneske, tross skeptisismen og angsten vår. Men og her kommer MEN med utheving inn:
Etter en 8 timer lang reformatering av maskinen med reinstallasjon av operativsystem, nye program osv. sitter jeg med flaskehalsen i hånd og ønsker bare at noen andre skal snurre og peke på hva jeg skal og ikke skal installere, for med datakræsj kommer ofte en litt anti-tolerant holdning til hva man bør og ikke bør ha installert igjen på maskinen. Hva gikk galt og hvorfor, hvilket program sviktet og hvorfor var jeg ikke flinkere til å ta backup, et spørsmål som alltid vil forfølge oss.
Installering av nye programvare og registrering på sider med ulike nettbaserte verktøy er kultur, det er også en ukultur som utfordrer digital kompetansen i høyeste grad. Digital kompetanse for meg er ikke bare det å forstå hvordan et program fungerer, eller ha evnen til å sette seg inn i komplekse system, digitalt behandle bilder og tekster. Men det handler mer om den kulturelle verdenen rundt alt dette! Teknologi kulturen, ferdighetskulturen, kunnskapskulturen, mediekulturen, nettsamfunnskulturen, kompetansebygging og relasjonsverdier i form av interasksjon og digital integrering. Alt bare fancy ord på det jeg kaller "den teknologiske hverdag," for det er med digitalkultur vi i dagens samfunn former oss som menneske. For det er som delere og brukere på den teknologiske arena vi i fremtiden vil innse at vår kultur som barn faktisk er temmelig likt den digitale kulturen som former våre barn i dag.
Så hva med kulturen til det studiet vi jeg nå går på slik som jeg innledningsvis touchet inn på, hva med deling og brukerkulturen på nett osv. Er det ikke her den kritiske analysen bør komme inn? Jeg mener helt klart ja til dette og min stemme må derfor ligge i det å være absolutt kritisk til dette med å registrere nye program, selv om det går på tvers at filosofien "learning by doing". Det å måtte registrere seg over alt på Internett bare for å tilegne seg ny kompetanse er noe vi gjennom dette kurset blir utfordret på, kan det være skadelig? Vel helt klart mener jeg, så trå varsomt..
For vi må trå forsiktig i den digitale nye hverdagen, vi må bli skeptisk motivert og sikre oss mot å bli digitalt terrorisert av unyttig og skadelige programvare. For det finnes tross alt mennesker som ikke har samme agenda som oss, mennesker som tydelig vil oss og maskinene våre vondt. Dette gjør de via teknologi vi forsøker å beherske på en så utspekulert måte at vi som vanlige mennesker ikke alltid forstår. Når vi da gjennom dette kurset blir nødt til å interaktere med ulike medier som vi normalt ikke ville vært borti fra før, byr bare på ekstra utfordringer i forhold til sikkerheten vår på nett. Vi må registrere oss med brukernavn og passord på enda flere sider en nødvendig og dermed må vi gjennom dette studiet spre våre digitale fotspor utover et enda bredere spekter på Internett, det er her min nåværende skeptisk ligger og fobiangsten jeg innledningsvis ymtet frempå om.
Til slutt etter å ha poengtert min skeptiske tankegang med å si følgende til massene: Med nyervervet kunnskap lister jeg meg rundt i traktene hvor nettgeriljaen hersker og faren for å bli angrepet er ekstra stor, jeg anbefaler alle om å trå forsiktig, og gjerne lese stikartet eksta godt slik at dere ikke havner inn i fiendens leier med spørsmålstegnet over hode og kartet opp ned.
" The battle for the survival of man as a responsible being in the Communication Era is not to be won where the communication originates, but where it arrives " (Eco 1987:142, 144)
Med dette sitatet avslutter jeg med mine to tankespørmålet:
Kan vi klare å være mediekritisk i dette stuidet når våre forelsere ber oss om å registrere oss her og der eller ta i bruk ditt og datt av programvare som er pensumrelatert i forhold til våre digitale kompetanse progressjon?
Er det forsatt trygt å være en datanerd i dagens nettsamfunn?
Kilder:
Eco, U. (1987) Travels in Hyperreality, Picador, London
Erstad, O (2008) - Digital kompetanse i skolen -en innføring, 3 opplag, 2008, ISBN 978-82-15-00196-8, Universitetsforlaget, Oslo
mandag 22. februar 2010
mandag 18. januar 2010
Mediakritisk holdning og dannelse
Vi har kommet langt og lengere enn langt i vår egen teknologiske arverekke, det kan diskuteres om vi nå befinner oss i fremtiden eller ei, men teknologisk befinner vi oss lagt fra min barndoms intuitive marked.
Media er på lagt nær ikke hva det var og fremskrittet er på sin side ikke tilstrekkelig gjengjennelig for folk flest. Vi lever ikke lenger i et samfunn hvor lek og moro blant gutter og jenter preger ettermiddagen vår, lek har blitt byttet ut med informasjon, kjedsomhet og en dans på roser som mest ligner på et solid sammenstøt på motorveien.
Vi sier vi må forandre oss i takt med utvikling og interessegrunnlag, men hvor stabilt fornuftig er dette egentlig? Vi har på vår side en plikt å pedagogisk veilede våre elever etter riktig dannelsesprogram, sørge for at deres fremtid og læring blir på sett og vis et grunnlag for videre utvikling, som Stortingsmelding nr.30 forteller oss så definerer vi kompetanse som evnen til å forstå komplekse utfordringer. Så hvilke kompetanser får vi brukt for nå og i fremtiden lyder spørsmålet, hvilke etiske faktorer bør være grunnpilarer for hvordan dannelsesprosessen skal utvikles og forfølges?
Det er helt klart viktig å finne en balanse gang i dagens medie tilnærming, både etisk og praktisk bør det være en linear fortoning mot det sentrale dømmende og rettledende. Vi bør bruke bredspekteret av kunnskap og teknologisk frihet til å sammenstille en gylden vei, legge føringen på en måte som gir mest mulig dybde og støtte for at våre elever skal få både beskyttelse, verdiøkning og korrekt dannelsegrunnlag for fremtiden.
I boken Mediedanning og mediepedagogikk belyser Vattenranta. S de to ulike diskusjonene som helt klart er et essensielt tema i mediedanningen, pedagogikken og vår tilnærming til mediehysteriet omkring våre barn og unge, han skildrer her to sider av en betent sene nemlig begeistringen av IKT der den opertuniske gleden barn og unge har med dagens teknologi og fremtidens intuitive nye produkter skaper en ny bedre og langt mer effektivisert begeistring og effektivitet over stimulert lek og læring. Videre belyser han også at diskusjonen samtidig har en negativ side som her stopper opp og advarer mot en hvis bakside av teknologiene og massemediene. Våre barn og unge får visse risikofaktorer med på kjøpet og på den måten fremtvinger i form av avhengighet, voldelig adferd og asosiale tendenser ulike etisk negative dannelseprosesser som uten videre vil innvirke negativt og ikke-målrettet på de unge i samfunnet.
Har vi så kommet så langt at teknolgien har hentet oss inn, forbi gått oss osv.. er det slik så at det er opp til oss å innhente teknologien? Vel det er uten tvil enighet om at vi må få et nærmere ståsted i utdanning og at denne nedgravningen i elevens læring bør være av sterk karakter og med solide pilarer og fundamentiske holdepunkter i både læreplan og lærerstab.
Balansegangen i en slik nytenkning av dannelsesprosessen er at man bør gjøre flere ulike handlinger i samme retning, ta vare på tradisjonelle mønster som gir utfoldelse i form av fysiske og psykiske gevinster, lar våre barn skille fakta og fantasi mens man samtidig gir dem nok utfoldelse til å mestre sine egne forventninger til samfunnet generelt. Som voksen glemmer en ofte at barn og unge har en effektiv læringskurve og at inntrykk og forståelse gjennom ting som media ofte forsterkes fra et tidlig stadie, man tviholder på retten til å nekte barn og unge å ta del i de voksnes liv, dette litt for å spare oss selv, frarøve barna sin rett til å bruke opp mer av de gylde " voksen timene" og samtidig beskytte barn og unge mot alle feilene vi voksne gjør.
Er det da rett og nekte barn og unge billett til å lære av de voksnes liv, blir det da krisemaksimering av å selektivt bestemme hva de unge har lov til og ikke lov til å gjøre på f.eks.. Internett?
Jeg tror og mener vi må fra et tidlig tidspunkt lære barn og velge riktig, lære dem å forstå de etiske valgene de gjør, konsekvenser av negative handlinger og lære dem å forstå de skrevne og uskrevne lover og regler samfunnet byr på.
Slik dagens samfunn har blitt har vi blåst etikk og normer til himmels med en kraftpakke av underbyggende kompetanse i skolen, vi har i dag en svak lærerstab som mankohåndterer utfordringer og ser ei dannelsesprosesser på måter som minner om fremtid, sjelden ser risiko og utfordringen før det er forsent. Er det da læreren sin feil eller er det samfunnet sin feil at det har blitt sånn? Hva da med våre folkevalgte, er det ikke dem sitt ansvar også?
Jeg tror boken Mediadanning og mediepedagogikk sine første 2 kapittel peker på en svært viktig faktor og på sin side omtaler en og samme sak, dog med ulike virkemidler og ståsted, faktoren som er så viktig kan beskrives med et ord:
"Media Criticism"
Vi må lære å håndtere informasjon og teknologi på en slik måte at vi stiller oss kritisk til enhver handling og ethver inntrykk vi får, enten det er gjennom pensumsartikkler, fagstoff, Internett og TV, radio osv..
Vi må lære være elever til å bli en del av mediekulturen gjennom i felleskap gi en bred dannelsesprosess som gir utfoldelse av kritisk vurderings evne slik at barn og unge lærer seg fra et tidlig tidspunkt å se på omverdnen med kritisk fortoning og latent etisk/kritisk holdnig til mediene.
Vi må lære og inkludere, interaktere og implementere medie i våre tilnærmende kompetanser, enten det er i skole eller det daglige liv, vi må skille hårene over kammen og filtrere sanser og inntrykk, først da vil vi bli en mediedannet samfunn som er bygget på kognitiv kritisisme.
Media er på lagt nær ikke hva det var og fremskrittet er på sin side ikke tilstrekkelig gjengjennelig for folk flest. Vi lever ikke lenger i et samfunn hvor lek og moro blant gutter og jenter preger ettermiddagen vår, lek har blitt byttet ut med informasjon, kjedsomhet og en dans på roser som mest ligner på et solid sammenstøt på motorveien.
Vi sier vi må forandre oss i takt med utvikling og interessegrunnlag, men hvor stabilt fornuftig er dette egentlig? Vi har på vår side en plikt å pedagogisk veilede våre elever etter riktig dannelsesprogram, sørge for at deres fremtid og læring blir på sett og vis et grunnlag for videre utvikling, som Stortingsmelding nr.30 forteller oss så definerer vi kompetanse som evnen til å forstå komplekse utfordringer. Så hvilke kompetanser får vi brukt for nå og i fremtiden lyder spørsmålet, hvilke etiske faktorer bør være grunnpilarer for hvordan dannelsesprosessen skal utvikles og forfølges?
Det er helt klart viktig å finne en balanse gang i dagens medie tilnærming, både etisk og praktisk bør det være en linear fortoning mot det sentrale dømmende og rettledende. Vi bør bruke bredspekteret av kunnskap og teknologisk frihet til å sammenstille en gylden vei, legge føringen på en måte som gir mest mulig dybde og støtte for at våre elever skal få både beskyttelse, verdiøkning og korrekt dannelsegrunnlag for fremtiden.
I boken Mediedanning og mediepedagogikk belyser Vattenranta. S de to ulike diskusjonene som helt klart er et essensielt tema i mediedanningen, pedagogikken og vår tilnærming til mediehysteriet omkring våre barn og unge, han skildrer her to sider av en betent sene nemlig begeistringen av IKT der den opertuniske gleden barn og unge har med dagens teknologi og fremtidens intuitive nye produkter skaper en ny bedre og langt mer effektivisert begeistring og effektivitet over stimulert lek og læring. Videre belyser han også at diskusjonen samtidig har en negativ side som her stopper opp og advarer mot en hvis bakside av teknologiene og massemediene. Våre barn og unge får visse risikofaktorer med på kjøpet og på den måten fremtvinger i form av avhengighet, voldelig adferd og asosiale tendenser ulike etisk negative dannelseprosesser som uten videre vil innvirke negativt og ikke-målrettet på de unge i samfunnet.
Har vi så kommet så langt at teknolgien har hentet oss inn, forbi gått oss osv.. er det slik så at det er opp til oss å innhente teknologien? Vel det er uten tvil enighet om at vi må få et nærmere ståsted i utdanning og at denne nedgravningen i elevens læring bør være av sterk karakter og med solide pilarer og fundamentiske holdepunkter i både læreplan og lærerstab.
Balansegangen i en slik nytenkning av dannelsesprosessen er at man bør gjøre flere ulike handlinger i samme retning, ta vare på tradisjonelle mønster som gir utfoldelse i form av fysiske og psykiske gevinster, lar våre barn skille fakta og fantasi mens man samtidig gir dem nok utfoldelse til å mestre sine egne forventninger til samfunnet generelt. Som voksen glemmer en ofte at barn og unge har en effektiv læringskurve og at inntrykk og forståelse gjennom ting som media ofte forsterkes fra et tidlig stadie, man tviholder på retten til å nekte barn og unge å ta del i de voksnes liv, dette litt for å spare oss selv, frarøve barna sin rett til å bruke opp mer av de gylde " voksen timene" og samtidig beskytte barn og unge mot alle feilene vi voksne gjør.
Er det da rett og nekte barn og unge billett til å lære av de voksnes liv, blir det da krisemaksimering av å selektivt bestemme hva de unge har lov til og ikke lov til å gjøre på f.eks.. Internett?
Jeg tror og mener vi må fra et tidlig tidspunkt lære barn og velge riktig, lære dem å forstå de etiske valgene de gjør, konsekvenser av negative handlinger og lære dem å forstå de skrevne og uskrevne lover og regler samfunnet byr på.
Slik dagens samfunn har blitt har vi blåst etikk og normer til himmels med en kraftpakke av underbyggende kompetanse i skolen, vi har i dag en svak lærerstab som mankohåndterer utfordringer og ser ei dannelsesprosesser på måter som minner om fremtid, sjelden ser risiko og utfordringen før det er forsent. Er det da læreren sin feil eller er det samfunnet sin feil at det har blitt sånn? Hva da med våre folkevalgte, er det ikke dem sitt ansvar også?
Jeg tror boken Mediadanning og mediepedagogikk sine første 2 kapittel peker på en svært viktig faktor og på sin side omtaler en og samme sak, dog med ulike virkemidler og ståsted, faktoren som er så viktig kan beskrives med et ord:
"Media Criticism"
Vi må lære å håndtere informasjon og teknologi på en slik måte at vi stiller oss kritisk til enhver handling og ethver inntrykk vi får, enten det er gjennom pensumsartikkler, fagstoff, Internett og TV, radio osv..
Vi må lære være elever til å bli en del av mediekulturen gjennom i felleskap gi en bred dannelsesprosess som gir utfoldelse av kritisk vurderings evne slik at barn og unge lærer seg fra et tidlig tidspunkt å se på omverdnen med kritisk fortoning og latent etisk/kritisk holdnig til mediene.
Vi må lære og inkludere, interaktere og implementere medie i våre tilnærmende kompetanser, enten det er i skole eller det daglige liv, vi må skille hårene over kammen og filtrere sanser og inntrykk, først da vil vi bli en mediedannet samfunn som er bygget på kognitiv kritisisme.
mandag 11. januar 2010
Sosiale nettsamfunn
Facebook, Twitter og Youtube er de tre store kjente, disse har jeg valgt fordi jeg har vært en trofast bruker av disse i de seneste årene og på hver sin måte gir de meg en bredde i måten jeg får utfoldet meg på nett, i tillegg til dette er jeg en ivrig deltager på ulike nettsamfunn som for eksempel www.flightsim.no, www.photosight.org, www.dphotographer.com osv..
Jeg valgte å melde meg inn i disse mediene av den grunn at mine venner og bekjente skal kunne holde kontakten med meg siden jeg nå er bosatt en langt stykke unna mitt opprinnelige oppvektssted/fødested. Jeg tviholder på den mulighet til forsatt å ha daglig kontakt uten å måtte ty til en lang reisevei, dyre telefonsamtaler eller utallige tekst og epost meldinger. Dog savner jeg mer interaktivitet i form av Skype og andre netttelefoner men sett i det store og hele så byr disse mediene på hver sin måte en kunnskap og breddevalgfrihet som jeg ikke ville fått på samme måte før.
Facebook:
Dette er et sosialt interaktivt nettsted, en porteføljemetodikk i den form av at man tar del i et ineraktivt samfunn, deler bilder og daglige historier, hendelser og samtaler. I startfasten var det mest oppjagede å søke etter kjente og til dels ukjente venner og bekjente, det var en intern kamp å huske alle man har blitt kjent med opp gjennom tiden og sette disse inn i kronologisk rekkefølge. Her fikk en selvsagt god hjelp fra andre som igjen hadde den og den på sin kontakt liste, andre mennesker husker bedre og på den måten får man kontakt med mennesker man kanskje hadde glemt.
Videre lå det mye dill dall i startfasen i form av spill, gadget, applikasjoner osv, dette har i senere tid blitt byttet ut med nøkternhet, varsomhet og sikkerhet. Flere og flere artikler spådde uråd i form av brudd på kopibeskyttelse for bilder, informasjonstyveri og angrende svikt til å slette konti med informasjoner som ofte blir ufrivillig delt med 3 part aktører. Dette har blitt litt bedre i det siste men forsatt ser en tendenser, hører rykter og ser forandringer i væremåte og handlingsmønstre blant venner og kjente.
Et stort pluss med Facebook er mulighet til organisatoriske prosjekt, man kan starte grupper og interesseorganisasjoner online for å fremme saker, tema og topic man interesserer seg for, føre protestkamper i form av massesuggesjon. Jeg for min del fikk mulighet til å starte en aksjonsgruppe for å få tannhelsereformen ut i det offentlige rom, ta opp kampen med å få tannhelsen inn under folketrygden med påfølgende frikort, pris tak og mediebelysning.
Ja til egenandel for tannlegebehandling
http://www.facebook.com/groups.php?ref=sb#/group.php?gid=7803787041
Etter 50.000 medlemmer og flere intervju i aviser som VG og Dinside.no
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=504915
http://www.dinside.no/775440/en-av-fem-dropper-tannlegen
har flere grupper av samme innhold meldt sin ankomst på Facebook, vi har aktivt jobbet med å samle over 200.000 mennesker http://www.facebook.com/groups.php?ref=sb#/group.php?gid=67569381640 , http://www.facebook.com/search/?q=tannhelse&init=quick#/group.php?gid=174255601802&ref=search&sid=653851277.1674430939..1og sammen jobber vi nå for et godt solid lovverk som skal beskytte, hjelpe og aktivt være en plattform for mennsker i alle aldre i tiden som kommer, en lang og krevende protest som motstrides i alle kanter og former, men dette er det som er fint med Facebook, det gir en sterk pekepinne på samhørighet, tilhørighet og enighet i det offentlige rom ved bruk av den indirekte fjerde statsmakt.
Så alt i alt kan man si at Facebook er et bredt alternativ for både politisk utfoldelse, private høreorgan, felles kunnskap og koselig felleskap, et interaktivt samfunn med global omdømme.
Twitter:
Jeg meldet meg på dette for en stund siden nå, bruker det nå og da til å ytre ulike mening men i hovedsak for å ta del i det interaktive felleskapet for å erverve meg mest mulig informasjon, Twitter er og forblir i mine øyne et lite "må ha" medie hvor man kan om interessert nok lese seg til de ulike ytringene gitt i det offentlig rom. Som det å følge med på hva journalistene i TV, radio og politikken sier og på den side gjerne få "nyheten" litt før alle andre til det å aktivt delta i diskusjoner under ulike "happenings" som f.eks debattprogrammer, fjernsynsprogram, nyhetsinnslag osv.
Minus med Twitter igjen er mengde, lengden på innlegg betyr for meg ofte at jeg må være restriktiv med hva jeg skal ytre (kvittre om) og gjerne i de fleste tilfeller får jeg ikke gitt uttrykk for hva jeg mener osv. Dette i tillegg til at det kan være litt forvirrende i begynnelsen å sette seg inn i Twitter i motsetning til Facebook, bidrar dette medie til å være mer proffesjonelt i mine øyne, dog tjener dette meg på en litt anderledes måte en Facebook som jeg ser på mer som en fellesplattform for å holde kontakt med mine venner, er Twitter strakte motsetning, en plass hvor jeg holder andre under oppsyn, lytter mest og kvittrer sjelden.
Fordelen jeg ser mest med Twitter er direkte kontakten du får med "kjente profiler" i mediene, her kan du direkte sende melding til ulike personer, politikere, kjendiser osv. Alt etter hva du trenger å spørre om så får du normalt et hyggelig svar, er du seriøs nok og har en god agenda vel å merke seg.
Del og Bruk Ning
Jeg meldet meg inn her fordi dette var sett på som obligatorisk, har riktig nok derfor ikke hatt anledning til å se så nøye på det, men har nå satt meg ned for å studere denne siden.
Er av natur veldig skeptisk til å måtte involvere meg, registrere meg og joine nye sider som jeg normalt daglig ikke interakterer med, denne siden virker på meg som naturlig og seriøs og linker helt klart noe til hva jeg studerer og derfor svært nyttig.
Disse mediene kan være nyttig å bruke pedagogisk på en slik måte at vi sammen blir en del av det samme interaktive felleskapet, knytter bånd som vi normalt ikke ville klart i den tradisjonelle skolen, vi øker drastisk i prosent den delen av kaken som tilbyr mengde i form av kompetanse, opplæring og informasjon samtidig som vi får en plattform for å holde kontakt med våre elever på det private plan, særdeles nyttig for skoler som ikke har økonomi til å innføre LMS system.
Vi kan opprette virituelle klasserom på Facebook og dermed dele offentlig/lukkede opplysninger med foreldre og elever, sende direkte meldinger, opplysninger via Twitter , disse to aktørene har på hver sin måte ulik interesseområde men samtidig er de svært nyttig og godt etablert i samfunnet, med andre ord noe elevene kan dra nytte av etter skole, i skole og før skole.
Utfordringene står i kø og først i køen står komptansen vektlegging på allmennsikkerhet og forståelse, i andre rekke kommer kunnskap, opplæring og forståelseregi av måten vi sammen kan dra nytte av vekstfaktoren i slike medier samt se forandringen i elevens digitale valgfrihet, vi bør i tredje rekke opprettholde køen på en slik etisk og folkelig måte at vi ikke mister oversikten, for noe nytt vil det alltid komme og man gjenstår til slutt å se de gode mulighetene i hva som finnes, hva som kan brukes og hvordan vi når dem.
Da er de tre kjente veldig gode å ha.
Du treffer meg på
Facebook
Twitter:
Del og bruk Ning
Jeg valgte å melde meg inn i disse mediene av den grunn at mine venner og bekjente skal kunne holde kontakten med meg siden jeg nå er bosatt en langt stykke unna mitt opprinnelige oppvektssted/fødested. Jeg tviholder på den mulighet til forsatt å ha daglig kontakt uten å måtte ty til en lang reisevei, dyre telefonsamtaler eller utallige tekst og epost meldinger. Dog savner jeg mer interaktivitet i form av Skype og andre netttelefoner men sett i det store og hele så byr disse mediene på hver sin måte en kunnskap og breddevalgfrihet som jeg ikke ville fått på samme måte før.
Facebook:
Dette er et sosialt interaktivt nettsted, en porteføljemetodikk i den form av at man tar del i et ineraktivt samfunn, deler bilder og daglige historier, hendelser og samtaler. I startfasten var det mest oppjagede å søke etter kjente og til dels ukjente venner og bekjente, det var en intern kamp å huske alle man har blitt kjent med opp gjennom tiden og sette disse inn i kronologisk rekkefølge. Her fikk en selvsagt god hjelp fra andre som igjen hadde den og den på sin kontakt liste, andre mennesker husker bedre og på den måten får man kontakt med mennesker man kanskje hadde glemt.
Videre lå det mye dill dall i startfasen i form av spill, gadget, applikasjoner osv, dette har i senere tid blitt byttet ut med nøkternhet, varsomhet og sikkerhet. Flere og flere artikler spådde uråd i form av brudd på kopibeskyttelse for bilder, informasjonstyveri og angrende svikt til å slette konti med informasjoner som ofte blir ufrivillig delt med 3 part aktører. Dette har blitt litt bedre i det siste men forsatt ser en tendenser, hører rykter og ser forandringer i væremåte og handlingsmønstre blant venner og kjente.
Et stort pluss med Facebook er mulighet til organisatoriske prosjekt, man kan starte grupper og interesseorganisasjoner online for å fremme saker, tema og topic man interesserer seg for, føre protestkamper i form av massesuggesjon. Jeg for min del fikk mulighet til å starte en aksjonsgruppe for å få tannhelsereformen ut i det offentlige rom, ta opp kampen med å få tannhelsen inn under folketrygden med påfølgende frikort, pris tak og mediebelysning.
Ja til egenandel for tannlegebehandling
http://www.facebook.com/groups.php?ref=sb#/group.php?gid=7803787041
Etter 50.000 medlemmer og flere intervju i aviser som VG og Dinside.no
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=504915
http://www.dinside.no/775440/en-av-fem-dropper-tannlegen
har flere grupper av samme innhold meldt sin ankomst på Facebook, vi har aktivt jobbet med å samle over 200.000 mennesker http://www.facebook.com/groups.php?ref=sb#/group.php?gid=67569381640 , http://www.facebook.com/search/?q=tannhelse&init=quick#/group.php?gid=174255601802&ref=search&sid=653851277.1674430939..1og sammen jobber vi nå for et godt solid lovverk som skal beskytte, hjelpe og aktivt være en plattform for mennsker i alle aldre i tiden som kommer, en lang og krevende protest som motstrides i alle kanter og former, men dette er det som er fint med Facebook, det gir en sterk pekepinne på samhørighet, tilhørighet og enighet i det offentlige rom ved bruk av den indirekte fjerde statsmakt.
Så alt i alt kan man si at Facebook er et bredt alternativ for både politisk utfoldelse, private høreorgan, felles kunnskap og koselig felleskap, et interaktivt samfunn med global omdømme.
Twitter:
Jeg meldet meg på dette for en stund siden nå, bruker det nå og da til å ytre ulike mening men i hovedsak for å ta del i det interaktive felleskapet for å erverve meg mest mulig informasjon, Twitter er og forblir i mine øyne et lite "må ha" medie hvor man kan om interessert nok lese seg til de ulike ytringene gitt i det offentlig rom. Som det å følge med på hva journalistene i TV, radio og politikken sier og på den side gjerne få "nyheten" litt før alle andre til det å aktivt delta i diskusjoner under ulike "happenings" som f.eks debattprogrammer, fjernsynsprogram, nyhetsinnslag osv.
Minus med Twitter igjen er mengde, lengden på innlegg betyr for meg ofte at jeg må være restriktiv med hva jeg skal ytre (kvittre om) og gjerne i de fleste tilfeller får jeg ikke gitt uttrykk for hva jeg mener osv. Dette i tillegg til at det kan være litt forvirrende i begynnelsen å sette seg inn i Twitter i motsetning til Facebook, bidrar dette medie til å være mer proffesjonelt i mine øyne, dog tjener dette meg på en litt anderledes måte en Facebook som jeg ser på mer som en fellesplattform for å holde kontakt med mine venner, er Twitter strakte motsetning, en plass hvor jeg holder andre under oppsyn, lytter mest og kvittrer sjelden.
Fordelen jeg ser mest med Twitter er direkte kontakten du får med "kjente profiler" i mediene, her kan du direkte sende melding til ulike personer, politikere, kjendiser osv. Alt etter hva du trenger å spørre om så får du normalt et hyggelig svar, er du seriøs nok og har en god agenda vel å merke seg.
Del og Bruk Ning
Jeg meldet meg inn her fordi dette var sett på som obligatorisk, har riktig nok derfor ikke hatt anledning til å se så nøye på det, men har nå satt meg ned for å studere denne siden.
Er av natur veldig skeptisk til å måtte involvere meg, registrere meg og joine nye sider som jeg normalt daglig ikke interakterer med, denne siden virker på meg som naturlig og seriøs og linker helt klart noe til hva jeg studerer og derfor svært nyttig.
Disse mediene kan være nyttig å bruke pedagogisk på en slik måte at vi sammen blir en del av det samme interaktive felleskapet, knytter bånd som vi normalt ikke ville klart i den tradisjonelle skolen, vi øker drastisk i prosent den delen av kaken som tilbyr mengde i form av kompetanse, opplæring og informasjon samtidig som vi får en plattform for å holde kontakt med våre elever på det private plan, særdeles nyttig for skoler som ikke har økonomi til å innføre LMS system.
Vi kan opprette virituelle klasserom på Facebook og dermed dele offentlig/lukkede opplysninger med foreldre og elever, sende direkte meldinger, opplysninger via Twitter , disse to aktørene har på hver sin måte ulik interesseområde men samtidig er de svært nyttig og godt etablert i samfunnet, med andre ord noe elevene kan dra nytte av etter skole, i skole og før skole.
Utfordringene står i kø og først i køen står komptansen vektlegging på allmennsikkerhet og forståelse, i andre rekke kommer kunnskap, opplæring og forståelseregi av måten vi sammen kan dra nytte av vekstfaktoren i slike medier samt se forandringen i elevens digitale valgfrihet, vi bør i tredje rekke opprettholde køen på en slik etisk og folkelig måte at vi ikke mister oversikten, for noe nytt vil det alltid komme og man gjenstår til slutt å se de gode mulighetene i hva som finnes, hva som kan brukes og hvordan vi når dem.
Da er de tre kjente veldig gode å ha.
Du treffer meg på
Twitter:
Del og bruk Ning
Hensyn
Digital hensyn til omverdnen, etikk og oppdragelse på Internett, en slagkraftig setning som ofte byr på konflikter, interesse seperasjon og til dels kortfattede argumenter både for og i mot. Internett kan i dag sammenlignes med det gode gamle ville vesten i USA sent på 1800 tallet, her rådet lovløse banditter og oppnevnte lovmenn som sammen utgjorde en viss balanse i samfunnet retrospektiv antatt. Er det slik å forstå at Internett i dag, den digitale hverdagen som omgir oss, styrer våre liv og tanker kan sidestilles med balansen fra vestens gamle og tildels voldelige historie, er det slik at ville tilstander nå finnes i digital form og bandittene råder fritt i en verden vi ikke ser eller kan ta på? Både ja og nei, Internett er helt klart et fri sted for banditter, kjeltringer og andre mennesker fra a til å, men det finnes også en balanse i form av lovverk, etikk og safunnskritiske holdninger. Vi ligger i dag langt foran hest, kjerre og Colt 45, men vi trenger forsatt den samme besyttelse i det vi entrer Internett motorveien med våre handlinger.
Fotografier, filmer, musikkfiler, kunstverk, bøker, spill, manualer etc. har alle samme beskyttelsestrang i forhold til dette med kopiering, distrubisjon og opphavsrett, men hva er egentlig mitt og ditt. Dette er et spørsmål jeg ofte har stilt meg selv i det jeg daglig surfer rundt på den globale informasjonsdatabase, er det slik at jeg, du og dere må forholde oss til lovverket slik det er tydet? Både ja og nei vil jeg si noe som kanskje høres spektakulært, dumt og uforstående ut. Men dette må diskuteres synes jeg, personlig vil jeg si jeg anser meg for å være en oppegående normal og rettskaffen mann som aldri har gjort verre ting enn å kjøre litt for fort forbi onkel politi mens han har solid plantet sherrif stumpen sin ned i campingstolen langs riksveien, men sett i det store og hele er jeg nok i ulike andre øyne en notorisk vanforbryter på Internett. Hacker sier du? Nei langt derifra, Pirat sier du? Nei langt der i fra, Hva da sier du? Vel som fotograf på hobbybasis har jeg ofte brutt loven, gjort meg til vane å bryte de normer og regler som finnes sjult på Internett i det jeg ofte poster bilder av ulike mennesker, bygninger, plasser osv. Har jeg tilllatelse til det spør du? Nei, nei og atter nei, eller jo kanskje, hvem vet, tror det eller rett og slett bare hakke peiling og samme det vel?
Nei klask på fingrene, ris på stumpen og vask munnen din unge mann, slik burde du vite, dette må du ha greie på om du skal leke fotograf, selge dine bilder eller ta del i de voksne normale rekker. Men hvor skal en få vite dette da, står jo ikke noe skilt når man logger på Internett, ei side med forklarende advarsler slik vi finner på DVD filmer, jo men det gjør det faktisk, det står jo i lovverket, lovdata og på utallige sider du/dere besøker, kommer ann på hva man titter på ikke sant. Stemmer det, når det gjelder fotografi for eksempel, som nevnt tar jeg ofte bilder av andre personer "modeller", både kjente familiemedlemmer men også ukjent forbipasserende i byer, dette av ren interesse og glede over fotokunstens art. Jeg innrømmer gjerne offentlig dog hvor sprøtt det høres ut at jeg sjelden stopper vedkommende på gata og spør om jeg får lov til å poste bilde av dem på offentlige fotosider rundt om i verden, eller betaler dem for opphavsretten til bildet. Gjelder det litt mer proffesjonell fotografering bruker jeg alltid et såkallet " Modell frigivelsesdokument" et dokument som i ordets forstand fratar modellens enerådige rett til opphavet til bildet slik at jeg som fotograf kan selge, dele og bruke bildet i alle sammenheng, dette ofte mot en liten gevins for modellen som fra før gjerne har sagt seg villig til å bli fotografert. Modellen er også da med på post redigering, bedømming og seleksjon av bilder og dermed tatt del i åndsverkutformingen.
Men hva med de du ikke har godkjennelese fra, de som faktisk sitter med retten på sin side og kan kreve at bildene blir fjernet fra slike sider, vel den tid den sorg og måtte noe sånt skje skal en selvsagt gjøre rede for sine handlinger, gi oppreisning til den det måtte gjelde. Så hvorfor er dette da så utbredt på Internett, på sider som Photosight.org, devianart, flicker, foto.no, dpphotographer.com osv. Vel her kan jeg bare synse litt og si at det er slik hverdagen har blitt, en fotograf tar gjerne flere tusen bilder av ulike ting og tang, modeller og bygninger som kanskje er uetisk feil i utgangspunktet, men for kunsten sin del blir dette en deligsak mellom likesinnede og dermed overskygget av sin egen rettferdighet.
I London har man for eksempel en terrorlov som forbyr en fotograf å ta bilder av offentlige kjente bygninger og plasser, i Norge blir man arrestert om man tar bilder av politiet i aksjon på Karl Johan. Dette kan jo diskuteres om er hensiktsmessig rett eller galt, men ofte i de fleste sammenheng er dette slik jeg ser det temmelig trangsynt men forståelig. Reiser du til London og skal ta bilde av for eksempel Buckingham Palace må du først innhente tillatelse fra myndighetene (les; politi), dette fordi man her har sagt kan på et senere tidspunkt bli brukt til planlegging av terrorhandlinger, dog glemmer man Google Map, Google Earth og andre kart datatjenester med " street view" funksjon.
Redigerer man bilder, bruker man ofte bilder, elementer, brushes man finner på nett, lager sin versjon av mange andres åndsverk og kaller det for sitt eget da det ferdige produktet på langt nær ligner noe av de originale bildene, tenkespørsmålet blir da om dette også er feil eller rett, feil vil jeg si men rett kan du si, og her er det innlysende å se at mange vil bruke sin sjulte identitet på Internett som et skalkesjul for sin forbrytelse av lov, rett og etikk.
Men likhet i bilder kan ofte være diskutabelt i regi av hva som er ekte opphavsrett eller ei, jeg hadde en lang diskusjon om copyright med en annen fotograf her om dagen, han på sin side mente jeg stjal motiv og teknikk fra han og at kredit burde vært oppgitt under bildeforhold slik at han som enerådende fotograf fikk betaling i form av ære og respekt.
Mitt fotografi:
http://www.photosight.org/photo.php?photoid=109939&ref=author
Hans fotografi:
http://www.photosight.org/photo.php?photoid=104165&ref=author
Fotografen mente i dette tilfellet at mitt bilde var plagiat av hans bilde med begrunnelsen at det var tatt fra samme sted (Aksla, Ålesund) og behandlingen i Photoshop var av samme teknikk ( http://recedinghairline.co.uk/tutorials/fakemodel/ )
Her mente han altså at jeg drev med plagiat pga av likhet i motiv, etterbehandling (altså idé ) og postering av bilde ( i dette tilfelle Photosight.org ), dette med utgangspunkt at han postet bildet sitt før meg.
Mine argumenter var klart og tydelig NEI, dette var ikke plagiat slik jeg så det siden:
1. Bildet er tatt tidlig på morgenen kontra hans midt på dag
2. Fargene var forskjellig, altså ulik etterbehanlding
3. Motivet er anderledes, elementer i bilde ulikt.
4. Størrelse og utsnitt forskjellig
Men er det egentlig plagiat fordet? Ja det er likt i og for seg, samme basis teknikk er brukt antagelig og samme lokasjon er valgt som fotografisk utgangspunkt. Det som dog er tragisk her er hvorfor det skulle være plagiat slik jeg ser det, har man ikke lov til å ta bilder på en plass noen har tatt bilder fra før? Har man ikke lov til å bruke offentlig utgitte teknikker man finner i ulike guider og tutorials? Er det plagiat om en ide har blitt brukt fra før?
Nei mener jeg og jeg står på det, man kan ikke vise hensyn til alt og alle bare fordi en eller annen har gjort en ting før deg, dette ville i såfall forkaste alle bilder tatt av slottet etter det allere første bilde ble tatt, særlig da om komposisjonen var den samme..
Så nei, hensyn til fotografi er ikke alltid like lett, her trår vi i lettantennelig gress med allerede glødende sokker.
Når det til slutt gjelder filmer, spill og bøker vil jeg si at jeg er helt i mot å drive piratkopiering, distribusjon osv. Er dog en fan av åpen kildekode og materiale hvor artisten har frigitt opphavet til fordel for markedet slik vi finner på creative commons, vi lever tross alt i en verden som ikke lenger tror at tomtens grense går fra bakken og uendelig oppover slik John Philip Sousa sa om ASCAP og var begrunnelsen for å gi slipp på gamle holdinger. ( Lessing, 2007 )
Tragisk nok sitter jeg her som student å skriver mine holdinger og tanker om hensyn, samtidig som
at bit torrent klienten konsumerer 49 og 89 prosent av all Interenett trafikk (Holleyman, 2009, s8), det illustrerer bare hvordan holdingen til folk er, og at ting de finner på Internett både er gratis og godkjent, rettferdigjort av gjentatte overskridelser av kopibeskyttelse og åndsverkloven for beskyttet materiale.
Tenktespørmål:
Kan du si ærlig om du har lastet ned mp3 musikk filer fra Internett noen gang, er alle musikkfilene på din maskin lovelig ervervet?
Blir det lettere for hver gang man laster ned piratversjoner av programmer, spill, filmer og bøker?
Blir hverdagen vanskligere, dyrere og mer trangsynt om du lenger ikke hadde mulighet til å piratkopiere?
Er det trygt å gjøre dette selv om du sitter i ditt eget hus og ingen andre ser deg?
Hvorfor skal verden være et nøtteskall av lover og regler som sjelden viser omtanke og forståelse i form av sirkelsyn og bredde?
" Only one thing is impossible for God: To find any sense in any copyright law on the planet "
Mark Twain
Kilder
1. Holleyman, R, 2009, Software Piracy on the Internet: A thret to your security, [online] http://global.bsa.org/internetreport2009/2009internetpiracyreport.pdf [lastet ned: 11/01/2010]
2. Lessig, L, 2007, TEDtalksDirector, 2007, [Internett] , How creativity is being strangled by the law, [sist oppdatert: 15/11/2007] http://www.youtube.com/watch?v=7Q25-S7jzgs [sett: 11/01/2010]
Fotografier, filmer, musikkfiler, kunstverk, bøker, spill, manualer etc. har alle samme beskyttelsestrang i forhold til dette med kopiering, distrubisjon og opphavsrett, men hva er egentlig mitt og ditt. Dette er et spørsmål jeg ofte har stilt meg selv i det jeg daglig surfer rundt på den globale informasjonsdatabase, er det slik at jeg, du og dere må forholde oss til lovverket slik det er tydet? Både ja og nei vil jeg si noe som kanskje høres spektakulært, dumt og uforstående ut. Men dette må diskuteres synes jeg, personlig vil jeg si jeg anser meg for å være en oppegående normal og rettskaffen mann som aldri har gjort verre ting enn å kjøre litt for fort forbi onkel politi mens han har solid plantet sherrif stumpen sin ned i campingstolen langs riksveien, men sett i det store og hele er jeg nok i ulike andre øyne en notorisk vanforbryter på Internett. Hacker sier du? Nei langt derifra, Pirat sier du? Nei langt der i fra, Hva da sier du? Vel som fotograf på hobbybasis har jeg ofte brutt loven, gjort meg til vane å bryte de normer og regler som finnes sjult på Internett i det jeg ofte poster bilder av ulike mennesker, bygninger, plasser osv. Har jeg tilllatelse til det spør du? Nei, nei og atter nei, eller jo kanskje, hvem vet, tror det eller rett og slett bare hakke peiling og samme det vel?
Nei klask på fingrene, ris på stumpen og vask munnen din unge mann, slik burde du vite, dette må du ha greie på om du skal leke fotograf, selge dine bilder eller ta del i de voksne normale rekker. Men hvor skal en få vite dette da, står jo ikke noe skilt når man logger på Internett, ei side med forklarende advarsler slik vi finner på DVD filmer, jo men det gjør det faktisk, det står jo i lovverket, lovdata og på utallige sider du/dere besøker, kommer ann på hva man titter på ikke sant. Stemmer det, når det gjelder fotografi for eksempel, som nevnt tar jeg ofte bilder av andre personer "modeller", både kjente familiemedlemmer men også ukjent forbipasserende i byer, dette av ren interesse og glede over fotokunstens art. Jeg innrømmer gjerne offentlig dog hvor sprøtt det høres ut at jeg sjelden stopper vedkommende på gata og spør om jeg får lov til å poste bilde av dem på offentlige fotosider rundt om i verden, eller betaler dem for opphavsretten til bildet. Gjelder det litt mer proffesjonell fotografering bruker jeg alltid et såkallet " Modell frigivelsesdokument" et dokument som i ordets forstand fratar modellens enerådige rett til opphavet til bildet slik at jeg som fotograf kan selge, dele og bruke bildet i alle sammenheng, dette ofte mot en liten gevins for modellen som fra før gjerne har sagt seg villig til å bli fotografert. Modellen er også da med på post redigering, bedømming og seleksjon av bilder og dermed tatt del i åndsverkutformingen.
Men hva med de du ikke har godkjennelese fra, de som faktisk sitter med retten på sin side og kan kreve at bildene blir fjernet fra slike sider, vel den tid den sorg og måtte noe sånt skje skal en selvsagt gjøre rede for sine handlinger, gi oppreisning til den det måtte gjelde. Så hvorfor er dette da så utbredt på Internett, på sider som Photosight.org, devianart, flicker, foto.no, dpphotographer.com osv. Vel her kan jeg bare synse litt og si at det er slik hverdagen har blitt, en fotograf tar gjerne flere tusen bilder av ulike ting og tang, modeller og bygninger som kanskje er uetisk feil i utgangspunktet, men for kunsten sin del blir dette en deligsak mellom likesinnede og dermed overskygget av sin egen rettferdighet.
I London har man for eksempel en terrorlov som forbyr en fotograf å ta bilder av offentlige kjente bygninger og plasser, i Norge blir man arrestert om man tar bilder av politiet i aksjon på Karl Johan. Dette kan jo diskuteres om er hensiktsmessig rett eller galt, men ofte i de fleste sammenheng er dette slik jeg ser det temmelig trangsynt men forståelig. Reiser du til London og skal ta bilde av for eksempel Buckingham Palace må du først innhente tillatelse fra myndighetene (les; politi), dette fordi man her har sagt kan på et senere tidspunkt bli brukt til planlegging av terrorhandlinger, dog glemmer man Google Map, Google Earth og andre kart datatjenester med " street view" funksjon.
Redigerer man bilder, bruker man ofte bilder, elementer, brushes man finner på nett, lager sin versjon av mange andres åndsverk og kaller det for sitt eget da det ferdige produktet på langt nær ligner noe av de originale bildene, tenkespørsmålet blir da om dette også er feil eller rett, feil vil jeg si men rett kan du si, og her er det innlysende å se at mange vil bruke sin sjulte identitet på Internett som et skalkesjul for sin forbrytelse av lov, rett og etikk.
Men likhet i bilder kan ofte være diskutabelt i regi av hva som er ekte opphavsrett eller ei, jeg hadde en lang diskusjon om copyright med en annen fotograf her om dagen, han på sin side mente jeg stjal motiv og teknikk fra han og at kredit burde vært oppgitt under bildeforhold slik at han som enerådende fotograf fikk betaling i form av ære og respekt.
Mitt fotografi:
http://www.photosight.org/photo.php?photoid=109939&ref=author
Hans fotografi:
http://www.photosight.org/photo.php?photoid=104165&ref=author
Fotografen mente i dette tilfellet at mitt bilde var plagiat av hans bilde med begrunnelsen at det var tatt fra samme sted (Aksla, Ålesund) og behandlingen i Photoshop var av samme teknikk ( http://recedinghairline.co.uk/tutorials/fakemodel/ )
Her mente han altså at jeg drev med plagiat pga av likhet i motiv, etterbehandling (altså idé ) og postering av bilde ( i dette tilfelle Photosight.org ), dette med utgangspunkt at han postet bildet sitt før meg.
Mine argumenter var klart og tydelig NEI, dette var ikke plagiat slik jeg så det siden:
1. Bildet er tatt tidlig på morgenen kontra hans midt på dag
2. Fargene var forskjellig, altså ulik etterbehanlding
3. Motivet er anderledes, elementer i bilde ulikt.
4. Størrelse og utsnitt forskjellig
Men er det egentlig plagiat fordet? Ja det er likt i og for seg, samme basis teknikk er brukt antagelig og samme lokasjon er valgt som fotografisk utgangspunkt. Det som dog er tragisk her er hvorfor det skulle være plagiat slik jeg ser det, har man ikke lov til å ta bilder på en plass noen har tatt bilder fra før? Har man ikke lov til å bruke offentlig utgitte teknikker man finner i ulike guider og tutorials? Er det plagiat om en ide har blitt brukt fra før?
Nei mener jeg og jeg står på det, man kan ikke vise hensyn til alt og alle bare fordi en eller annen har gjort en ting før deg, dette ville i såfall forkaste alle bilder tatt av slottet etter det allere første bilde ble tatt, særlig da om komposisjonen var den samme..
Så nei, hensyn til fotografi er ikke alltid like lett, her trår vi i lettantennelig gress med allerede glødende sokker.
Når det til slutt gjelder filmer, spill og bøker vil jeg si at jeg er helt i mot å drive piratkopiering, distribusjon osv. Er dog en fan av åpen kildekode og materiale hvor artisten har frigitt opphavet til fordel for markedet slik vi finner på creative commons, vi lever tross alt i en verden som ikke lenger tror at tomtens grense går fra bakken og uendelig oppover slik John Philip Sousa sa om ASCAP og var begrunnelsen for å gi slipp på gamle holdinger. ( Lessing, 2007 )
Tragisk nok sitter jeg her som student å skriver mine holdinger og tanker om hensyn, samtidig som
at bit torrent klienten konsumerer 49 og 89 prosent av all Interenett trafikk (Holleyman, 2009, s8), det illustrerer bare hvordan holdingen til folk er, og at ting de finner på Internett både er gratis og godkjent, rettferdigjort av gjentatte overskridelser av kopibeskyttelse og åndsverkloven for beskyttet materiale.
Tenktespørmål:
Kan du si ærlig om du har lastet ned mp3 musikk filer fra Internett noen gang, er alle musikkfilene på din maskin lovelig ervervet?
Blir det lettere for hver gang man laster ned piratversjoner av programmer, spill, filmer og bøker?
Blir hverdagen vanskligere, dyrere og mer trangsynt om du lenger ikke hadde mulighet til å piratkopiere?
Er det trygt å gjøre dette selv om du sitter i ditt eget hus og ingen andre ser deg?
Hvorfor skal verden være et nøtteskall av lover og regler som sjelden viser omtanke og forståelse i form av sirkelsyn og bredde?
" Only one thing is impossible for God: To find any sense in any copyright law on the planet "
Mark Twain
Kilder
1. Holleyman, R, 2009, Software Piracy on the Internet: A thret to your security, [online] http://global.bsa.org/internetreport2009/2009internetpiracyreport.pdf [lastet ned: 11/01/2010]
2. Lessig, L, 2007, TEDtalksDirector, 2007, [Internett] , How creativity is being strangled by the law, [sist oppdatert: 15/11/2007] http://www.youtube.com/watch?v=7Q25-S7jzgs [sett: 11/01/2010]
mandag 4. januar 2010
Godt nyttår
Da har ribbefettet lagt seg på sin vante plass, akevitt og konjakk er trygt på plass i barskapet og julefreden har roet seg.
Nå pakker vi julen inn med god samvittighet mens vi beroliger oss med tanken om at vi endelig går mot lysere og varmere tider.
Dog letter vi ikke på skjørtet helt enda, for vi vet med nytt mot kommer ofte nye utfordringer gjennom studier og arbeid. Det er derfor det nå er viktig å trå varsomt frem, for med god planlegging kommer betalingen i form av resultater, noe vi forøvrig deler entusiasmen for.
Nå pakker vi julen inn med god samvittighet mens vi beroliger oss med tanken om at vi endelig går mot lysere og varmere tider.
Dog letter vi ikke på skjørtet helt enda, for vi vet med nytt mot kommer ofte nye utfordringer gjennom studier og arbeid. Det er derfor det nå er viktig å trå varsomt frem, for med god planlegging kommer betalingen i form av resultater, noe vi forøvrig deler entusiasmen for.
Mine ønsker og drømmer for 2010 munner ut i ny lærdom, ny intellektuell utfordring og mestring. Starten på det nye året har igjen ført med seg nye gleder og visjoner som sammen med familie å venner bidrar til en fullverdig start på det nye året, som da et ekstra pluss laver snøen ned ute med en styrke som sjeldent er å se på Sunnmøre,
det er godt for en østlending å se!!!!
Avslutter mitt nyttårsinnlegg med et bilde fra årets rabalder, årets feiring som på sin egen A4 måte gikk naturlig nok stille av sted, ikke lenger mye fest og moro når man har barn i huset he he.
søndag 15. november 2009
Vurderingspraksis står til fall
"Det er som det er, det er slik vi alltid har gjort det"
Heter det på folkemunne på Drivklepp Barneskule, men hvorfor er det slik egentlig?
Gamle tradisjoner er vonde å vende sier en av lærerne på skolen, vi har alltid
hatt en god tradisjon med å vurdere våre elever opp mot hva de har prestert tidligere, vi bruker en snittanalyse modell som har basis i pensum, utdanningsplaner og kompetanserefleksjon av elevene. Dette betyr at vi hvert kvartal tar snittet av alle gjennomførte del mål og beregner snittet av arbeidsmengde, gjennomførte planer og pensum relaterte hovedmål. Dette resultatet blir så arkivert i skolens interne dokumentarktiv (les: siste 5 år på skolens internserver). Ett kartotek som inneholder statestikk og elev notater ligger nå tilgjengelig for alle lærere.
I lys av den siste tids teknologiske utvikling har skolens ledelse hevdet å innføre digitale mapper, dette skal være en binært produkt for alle lærere med forankringen i plattformen Class Fronter, dette har på sin side skapt stor debattt på skolen og motviljen til en slik innføring er høy. De fleste av lærerne i dag hevder de er både trygge og stabile med det gamle systemet og ser derfor liten nytte av å gå vekk fra det tradisjonelle.
Konkluderende kan man si at gamler tradisjoner er fin å ha, men det viktige er å implementere nye digitale strukturer og løsninger for å lette hverdagen og arbeidsmengden til lærere og elever, vi må bli fremtidsrettet og som skolene Halbrend og Flatane ( skoler med god elev vurdering og IKT praksis) allerede har prestert å vise til gode resultat på området, ser allerede ledelsen på Drivklepp at dette er en modell som fungerer og kan tilpasses enhver skole i Norge. Lærerene på Drivklepp skole er flaskehalsen og det er derfor må det bli skolens administrative oppgave med å utvide halsen i den grad man klarer for å sikre at skolen henger med i tid og utvikling, bli fremtidsrettet og intuativ. Lærere skal ikke så i veien for elevenes progresjon, de skal gå bak å dytte sa rektor på siste læreremøte, dette viser til en god start.
Den som yter sitt beste vil oppleve det beste fra andre, dette blir skolens motto i denne prosessen og det viktigste elementet å ta høyde for å nå er samspillet mellom elev, foreldre og skolen. Her må bedre struktur, detaljeorienterte vurderingsplaner innføres samt en bedre og mer etablert kommunikasjon mellom infrastrukturene i nærområdet, skolen skal være en ressursplass, en åpen dialog og til slutt en fremtidsrettet plass for læring, det må bli vår nye tradisjon som har røtter i gammel tradisjon.
Heter det på folkemunne på Drivklepp Barneskule, men hvorfor er det slik egentlig?
Gamle tradisjoner er vonde å vende sier en av lærerne på skolen, vi har alltid
hatt en god tradisjon med å vurdere våre elever opp mot hva de har prestert tidligere, vi bruker en snittanalyse modell som har basis i pensum, utdanningsplaner og kompetanserefleksjon av elevene. Dette betyr at vi hvert kvartal tar snittet av alle gjennomførte del mål og beregner snittet av arbeidsmengde, gjennomførte planer og pensum relaterte hovedmål. Dette resultatet blir så arkivert i skolens interne dokumentarktiv (les: siste 5 år på skolens internserver). Ett kartotek som inneholder statestikk og elev notater ligger nå tilgjengelig for alle lærere.
I lys av den siste tids teknologiske utvikling har skolens ledelse hevdet å innføre digitale mapper, dette skal være en binært produkt for alle lærere med forankringen i plattformen Class Fronter, dette har på sin side skapt stor debattt på skolen og motviljen til en slik innføring er høy. De fleste av lærerne i dag hevder de er både trygge og stabile med det gamle systemet og ser derfor liten nytte av å gå vekk fra det tradisjonelle.
Konkluderende kan man si at gamler tradisjoner er fin å ha, men det viktige er å implementere nye digitale strukturer og løsninger for å lette hverdagen og arbeidsmengden til lærere og elever, vi må bli fremtidsrettet og som skolene Halbrend og Flatane ( skoler med god elev vurdering og IKT praksis) allerede har prestert å vise til gode resultat på området, ser allerede ledelsen på Drivklepp at dette er en modell som fungerer og kan tilpasses enhver skole i Norge. Lærerene på Drivklepp skole er flaskehalsen og det er derfor må det bli skolens administrative oppgave med å utvide halsen i den grad man klarer for å sikre at skolen henger med i tid og utvikling, bli fremtidsrettet og intuativ. Lærere skal ikke så i veien for elevenes progresjon, de skal gå bak å dytte sa rektor på siste læreremøte, dette viser til en god start.
Den som yter sitt beste vil oppleve det beste fra andre, dette blir skolens motto i denne prosessen og det viktigste elementet å ta høyde for å nå er samspillet mellom elev, foreldre og skolen. Her må bedre struktur, detaljeorienterte vurderingsplaner innføres samt en bedre og mer etablert kommunikasjon mellom infrastrukturene i nærområdet, skolen skal være en ressursplass, en åpen dialog og til slutt en fremtidsrettet plass for læring, det må bli vår nye tradisjon som har røtter i gammel tradisjon.
mandag 9. november 2009
Kultur i læring
Fra norsk kompetanse mål etter 7 trinn.
"Elevene skal bruke digitale skriveverktøy i skriveprosesser og i produksjon av interaktive tekster”
Vurdering: De å lese er en grunnleggende ferdighet som eleven må inneha for å klare seg i samfunnet som en kritisk og reflektert borger.
Syntetisere: Det er særdeles viktig at eleven å forstå helheten i hva han lærer og skriver slik at overgangen fra trinnene skjer på et godt og stabilt plan.
Analysere: Det er avgjørende for eleven å forstå hvordan man reflekterer over eget arbeid, være kritisk og reflektert i forhold til egne tekster.
Anvende: Det essensielt at eleven får mulighet til utforskning og utprøving av ulike digital medier og verktøy.
Forstå: Det er viktig at eleven tidlig forstår hvordan tekst og interaktiv tekst skal produseres, og reflektere over dette med egne ord.
Vite: Det er viktig at eleven selv oppdager feil og løsninger ved eget arbeid.
"Elevene skal bruke digitale skriveverktøy i skriveprosesser og i produksjon av interaktive tekster”
Vurdering: De å lese er en grunnleggende ferdighet som eleven må inneha for å klare seg i samfunnet som en kritisk og reflektert borger.
Syntetisere: Det er særdeles viktig at eleven å forstå helheten i hva han lærer og skriver slik at overgangen fra trinnene skjer på et godt og stabilt plan.
Analysere: Det er avgjørende for eleven å forstå hvordan man reflekterer over eget arbeid, være kritisk og reflektert i forhold til egne tekster.
Anvende: Det essensielt at eleven får mulighet til utforskning og utprøving av ulike digital medier og verktøy.
Forstå: Det er viktig at eleven tidlig forstår hvordan tekst og interaktiv tekst skal produseres, og reflektere over dette med egne ord.
Vite: Det er viktig at eleven selv oppdager feil og løsninger ved eget arbeid.
Abonner på:
Innlegg (Atom)